Folk flest har nok fått det med seg at Norge står mitt opp i en digitalisering. Men hva betyr det egentlig for havnæringene som fiskeri og havbruk? Datadeling har nok foregått i uminnelige tider uten at vi har brukt akkurat den moderne betegnelsen.

Bjørgolfur Havardsson_Onsite_Photo_Vidar_Langeland Foto: Vidar Langeland

Kommentar, publisert i Fiskeren, 19.12.2019
Tekst: Bjørgolfur Havardsson, The Seafood Innovation Cluster

Som sønn av fiskebåt skipper husker jeg at min far kom hjem med svære ruller med kart når han en sjelden gang hadde fri.  Jeg husker at kartene var veldig forseggjorte, tok hele kjøkkenbordet, askebeger og kaffemugger sikret hjørnene. Som en liten pjokk synes jeg det var gjevt å se disse kartene med streker der kartplotteren hadde tegnet halene. Jeg kunne si Loran kart med tyngde som bare en 10 åring kan si når han har forstått noe i de voksnes verden. Jeg husker også at noen plasser var strekene tettere en andre plasser, og hvis man myste litt kunne man se konturer av landskapet der nede i dypet.  Rosehagen, Hvalbaksgrunnen og Kanten ble kjente steder, selv om de lå på stort dyp utenfor kysten.

Jeg husker spesielt når to andre kapteiner fra bygda kom på besøk.  Begge med sine egne digre ruller med kart.  Disse ble rullet ut på benker og gulv heime og så diskuterte disse erfarne fiskerne sine erfaringer om forskjellige fiskeplasser, mange av de hadde de funnet selv, og hvordan disse skulle fiskes.  Dette må ha vært midt på syttitallet, men jeg skjønner det først nå at de drev med deling av data.

De forstod at ved å dele data med samarbeidspartnere de stolte på, ble deres egen informasjon doblet og tredoblet, og derved mulighetene på god fangst og inntjening.

De tre herrene hjemme på kjøkkenet satte i grunn standarden på sin måte.  De eide hver sitt datasett i form av kart og erfaring, men valgte å dele den på den måten de kunne til felles gode. 

I en nylig spørreundersøkelse spurte The Seafood Innovation Cluster oppdretterne om deres tanker om eierskap til og deling av data.  Oppdretterne svarte klart og tydelig at de så data som er produsert på deres anlegg som sine å disponere.  Like tydelig var de på at deres data må kunne flyttes mellom tjenester ved endt kundeforhold. De svarte også svært tydelig at de var til en viss grad villige til å dele denne informasjonen til å generere ny kunnskap, men også for å gjøre data tilgjengelig for offentlige myndigheter.  Oppdretterne så det også som relevant å bruke egne datasett som innsatsfaktor til å utvikle nye varer og tjenester. Undersøkelsen viser også at havbruksnæringen har sett den økonomiske verdien i datasettene, at data kunne brukes til å oppnå prismodifisering på mye løsninger.

"De forsto at ved å dele data med samarbeidspartnere de stolte på, ble deres egen informasjon doblet og tredoblet, og derved mulighetene til god fangst og inntjening."

Det er klart at interessen for data fra fiskeri og havbruksnæringen vil bare øke og det er derfor helt nødvendig at næringene utvikler en juridisk grunn som sikrer de eierskap til egne data, hvordan data og de verdier den skaper skal deles og hvordan datatilgang blir ved avsluttet kundeforhold. Dette er et vesentlig punkt fordi at samtidig som eierskapet til data må være klart og tydelig for oppdretternes sin skyld må en også unngå å kvele leverandørnæringen ved å begrense tilgangen til data for mye.  Det ville være like ødeleggende for begge parter.