Beredskap i havbruk: Kan næringen holde driften i gang under kriser?

Norsk havbruksnæring er en av landets viktigste fremtidsnæringer og spiller en sentral rolle i den globale matforsyningen. Samtidig er næringen avhengig av lange og komplekse verdikjeder, teknologi, energi og internasjonal handel for å holde hjulene i gang. Denne utviklingen har gjort havbruk til mer enn en næring. Den er i stadig større grad blitt en del av samfunnets samlede forsynings- og beredskapssystem. Men hvor robust er egentlig næringen dersom en alvorlig krise rammer kritiske funksjoner? 

Hva skjer dersom fôrleveranser stopper i flere uker? Eller hvis et omfattende cyberangrep lammer viktige driftssystemer? 

Havbruksnæringen har tradisjonelt hatt et sterkt fokus på fiskehelse, biosikkerhet og håndtering av biologisk risiko, som fortsatt er avgjørende områder i dag. Samtidig har verdensbildet endret seg betydelig de siste årene, og nye spørsmål melder seg: Hvordan er den totale beredskapen? Er næringen tilstrekkelig forberedt på hendelser som påvirker forsyninger, teknologi og kritisk infrastruktur?  

I årets Havtale 2025 fremhevet havforskningsdirektør Nils Gunnar Kvamstø nettopp denne problemstillingen:  

“Krig og konflikt er ein joker i systemet som vi i langt større grad må forholda oss til.” 

Det er på høy tid at disse problemstillingene løftes høyere på dagsorden. Beredskap og robusthet må vies større oppmerksomhet dersom næringen skal være rustet til å håndtere fremtidens utfordringer.  

En næring avhengig av globale forsyningskjeder  

Omtrent 90 % av ingrediensene som inngår i dagens norske fiskefôr, fra fiskemel til soyakonsentrat, importeres fra andre land. Dette har vært en viktig forutsetning for vekst og effektivitet i havbruksnæringen, men reiser samtidig viktige spørsmål om sårbarhet og forsyningssikkerhet. 

Behovet for fôr øker i takt med veksten i havbruksnæringen. Samtidig er det et nasjonalt mål å redusere avhengigheten av importerte råvarer og øke produksjonen av norske fôringredienser. Flere av de tradisjonelle marine råvarene, som fiskemel og fiskeolje, utnyttes allerede til sitt maksimale potensial. Dermed blir behovet for å utvikle nye og bærekraftige råvarekilder stadig større.  

Derfor rettes oppmerksomheten mot alternative fôrkilder som kan redusere importavhengigheten og gjøre verdikjeden mer motstandsdyktig. Dette innebærer å utforske potensialet i råvarer som i dag benyttes i liten grad, blant annet insektmel, mikroalger, mesopelagisk fisk og kyllingmel. Disse alternativene kan bidra til å redusere importavhengigheten og gjøre havbruksnæringen bedre rustet til å håndtere fremtidige forstyrrelser i globale forsyningskjeder.  

Næringen besitter også unik kompetanse innen genetikk, fiskehelse, offshore oppdrett og automatisering. Denne kunnskapen er bygget opp gjennom betydelige investeringer over flere tiår og representerer store kommersielle verdier. Forskningsresultater, genetiske databaser, teknologiutvikling og driftsdata kan derfor være attraktive mål for både kommersielle aktører og fremmede stater som ønsker å redusere egne utviklingskostnader, tilegne seg strategisk kunnskap og styrke sin konkurranseevne.  

Digitalisering skaper nye sårbarheter 

Samtidig som forsyningssikkerheten utfordres, blir havbruksnæringen stadig mer digitalisert. Moderne oppdrettsanlegg er i økende grad avhengige av avanserte styringssystemer, automatisering, sensorer og digital kommunikasjon for å sikre en effektiv og sikker drift.  

Digitaliseringen gir store gevinster i form av økt kontroll, effektivitet og produksjonsstyring, men gjør samtidig virksomheten mer avhengig av stabile digitale systemer.  

Hva skjer dersom sentrale digitale systemer blir utilgjengelige som følge av tekniske feil, sabotasje eller cyberangrep? Finnes det alternative rutiner og tilstrekkelig kompetanse til å opprettholde kritiske funksjoner dersom overvåkings- og styringssystemene settes ut av drift? Moderne havbruk er avhengig av et omfattende nettverk av leverandører, blant annet IT-selskaper, automasjonsleverandører, skytjenesteleverandører, servicefartøy, brønnbåter og konsulenter. Mange av disse har ofte tilgang til kritiske systemer og informasjon. Helhetlig kontroll over leverandørkjeder og digitale grensesnitt er derfor en viktig forutsetning for å styrke næringens sikkerhet og beredskap.  

For mange virksomheter har disse spørsmålene blitt en naturlig del av risikobildet. Likevel er det grunn til å diskutere om beredskapsarbeidet utvikler seg i takt med den teknologiske utviklingen. Etter hvert som næringen blir stadig mer avhengig av digitale løsninger, øker også behovet for robuste systemer, gode reserveprosedyrer og en beredskap som er tilpasset et mer komplekst trusselbilde.  

Beredskap må være mer enn en plan  

Beredskap handler om langt mer enn dokumenter og prosedyrer. Den må forankres i organisasjonen gjennom risikoforståelse, kompetansebygging, øvelser og konkrete tiltak som styrker evnen til å håndtere uforutsette hendelser. Når en krise inntreffer, er handlingsrommet begrenset. Evnen til å opprettholde drift og begrense konsekvensene avgjøres derfor i stor grad av forberedelsene som allerede er gjort.  

Norsk havbruksnæring har gjennom flere tiår vist en imponerende evne til innovasjon og omstilling. I et mer uforutsigbart verdensbilde må den samme evnen rettes mot å styrke næringens robusthet og beredskap. Fremtidens konkurransekraft vil ikke bare avgjøres av vekst, teknologi og produksjonseffektivitet, men også av evnen til å håndtere kriser og opprettholde samfunnsviktige funksjoner under krevende forhold. Spørsmålet er derfor ikke om den neste krisen kommer, men om næringen er forberedt når den gjør det.  

Det er nettopp derfor vi setter beredskap og sikkerhet i havbruk på dagsorden 22. oktober. Gjennom faglige innlegg, erfaringsutveksling og diskusjoner ønsker vi å belyse hvordan havbruksnæringen kan redusere sårbarheter, styrke sin motstandskraft og sikre stabil drift i møte med et stadig mer komplekst og uforutsigbart risikobilde.