Fra restråstoff til ressurs: Samlet blå og grønn næring om felles løsninger

Dette var utgangspunktet da klyngene i samarbeidet Land møter Hav samlet rundt 60 deltakere fra blå og grønn sektor til dialogmøte i Ålesund. Blant deltakerne var også sekretariatet for Sammfunsoppdraget om bærekraftig fôr, som bidro med viktige perspektiver inn i diskusjonene.

Gjennom diskusjoner på tvers av næringsliv, forskning og virkemiddelapparat ble det tydelig at utfordringene i stor grad er felles. Dagen pekte samtidig mot en tydelig hovedkonklusjon: Vi har mye av råstoffet, kunnskapen, teknologien og infrastrukturen. Utfordringen er å koble dette sammen, prioritere hardere og få løsningene gjennom skaleringsgapet.

Regelverk som bremser utnyttelsen av restråstoff

Dagen startet med innlegg fra FORSYNE, Sikrfôr og Fremtidsfôr, som viste hvordan bedre utnyttelse av restråstoff kan styrke råvareberedskapen, øke verdiskapingen og bidra til mer sirkulære matsystemer. Beredskap handler imidlertid ikke bare om tilgang på råstoff. Verdikjedene må være synkronisert, og kapasitet for prosessering, logistikk og omdisponering må være på plass før en krise oppstår.

I diskusjonene gikk særlig TSE-regelverket og biproduktregelverket igjen som utfordringer på tvers av både blå og grønn sektor. Regelverkene regulerer hvordan animalske råvarer og biprodukter kan håndteres og brukes videre, og flere deltakere pekte på at dagens rammer kan begrense utviklingen av nye verdikjeder basert på restråstoff.

Et gjennomgående budskap var at dette ikke er utfordringer for én enkelt næring, men et felles behov på tvers av sektorene. Et konkret forslag fra møtet var å samle aktører som arbeider med de samme regulatoriske barrierene, prioritere hvilke endringer som er viktigst og bygge nødvendig vitenskapelig dokumentasjon sammen. Den gode dialogen med Mattilsynet gir et positivt utgangspunkt for et mer koordinert arbeid mot norske myndigheter og europeiske regelverksprosesser.

“Norge må være mer aktiv når EU utarbeider regelverk, ikke først når regelverket trer i kraft. Norge er spesielt sterke innen marin sektor, vi har derfor en viktig stemme.”

Diskusjonene viste også at tilgang på råstoff ikke nødvendigvis er den største utfordringen. Flere trakk frem manglende prosesseringskapasitet og begrensende muligheter for å teste og skalere nye løsninger som sentrale flaskehalser i dag. Et stor potensial ligger derfor i smartere bruk, høyere verdiutnyttelse og mulighet for omdisponering, ikke bare i å finne flere tonn råstoff.

Behov for teknologi og industriell prosessering

Selv når råstoffet er tilgjengelig og regelverket åpner for nye anvendelser, gjenstår en viktig utfordring: hvordan restråstoffet kan prosesseres og tas i bruk på en lønnsom måte. Innleggene fra FlexBio og Biotep rettet oppmerksomheten mot hvordan teknologi og prosessering kan bidra til å utnytte restråstoff bedre og utvikle nye produkter og verdikjeder.

I både blå og grønn sektor var det bred enighet om at mange innovasjonsprosjekter stopper i overgangen fra pilot til industriell produksjon. Deltakerne pekte på behovet for bedre tilgang til test-, pilot- og oppskaleringskapasitet. Samtidig finnes det allerede betydelig infrastruktur, blant annet gjennom Biotep. En viktig oppgave er derfor å synliggjøre hva som finnes, hva kapasiteten kan brukes til, og hvor de reelle gapene ligger.

Behovet for skaleringsfinansiering gikk igjen i diskusjonene. Flere etterlyste virkemidler som kan redusere risikoen når bedrifter skal ta steget fra pilot til industriell produksjon. Samtidig ble det understreket at skaleringsfinansiering også må omfatte markedsmodning. Det er ikke nok å finansiere teknologi og produksjonskapasitet dersom markedet ikke utvikles parallelt. Nye løsninger må få mulighet til å testes i markedet, bygge kundebehov og skape grunnlag for langsiktige avtaler.

Samtidig ble det understreket at hele verdikjeden må være lønnsom. Uten forutsigbare kunder, langsiktige råvareavtaler og forståelse for økonomien i hvert ledd er det krevende å forsvare investeringene som skal ta nye løsninger fra idé til industri. Flere tok derfor til orde for tydeligere prioritering: I stedet for å spre kompetanse og kapital over mange små initiativer, bør noen råvarer og satsinger med reelt industrielt potensial følges helt fram til markedet.

Forbruker, marked og omdømme

Den siste delen av programmet satte søkelyset på hvordan nye fôr- og matløsninger oppfattes i markedet. Innlegg om kyllingmel i laksefôr, kommunikasjon, sosial aksept og forbrukerpsykologi viste at teknologi og regelverk alene ikke er nok for å lykkes. En løsning kan fungere teknisk og gi et godt sluttprodukt, men likevel møte skepsis fordi forbrukeren reagerer på hvordan råstoffet oppfattes.

Forsøkene som ble presentert viste at bruk av kyllingmel i laksefôr ikke ga negative utslag på presentasjon, lukt eller smak. Samtidig viste forbrukerundersøkelser at kyllingbaserte fôringredienser var blant de minst foretrukne i både Frankrike og Storbritannia. Kontrasten illustrerer utfordringen: Dokumentert kvalitet gir ikke automatisk markedsaksept.

Kommunikasjonen må dessuten tilpasses ulike markeder. Tiltak som påvirket holdningene i Frankrike, hadde ikke samme effekt i Storbritannia. Det finnes derfor ikke ett universelt budskap. Næringen må forstå målgruppen, forklare verdien og samtidig levere en god matopplevelse.

Sosial aksept kan heller ikke bygges av enkeltbedriften alene. Næring, forskning, myndigheter, miljøorganisasjoner og andre troverdige samfunnsaktører må bidra med kunnskap, dokumentasjon og åpen kommunikasjon. Det ble også understreket at både blå og grønn sektor må stå samlet om budskapet. Dette er særlig viktig når nye ressurser tas i bruk og den sosiale lisensen fortsatt er under utvikling.

Markedet må derfor utvikles parallelt med teknologien. Myndigheter kan være opptatt av beredskap og forsyningssikkerhet, investorer av lønnsomhet og vekstmuligheter, og forbrukere av kvalitet, mattrygghet og tillit. Budskap og dokumentasjon må tilpasses disse ulike behovene.

Veien videre

På tvers av alle diskusjonene var konklusjonen tydelig: Potensialet er stort, men det krever mer enn generelle oppfordringer til samarbeid. Deltakerne etterlyste en nasjonal kartlegging av blå og grønne råstoff- og sidestrømmer. Samtidig ble det pekt på behovet for bedre oversikt over test- og oppskaleringsinfrastruktur, finansiering av skalering og markedsmodning, samt et mer koordinert arbeid med prioriterte regelverksendringer.

Dialogmøtet viste at blå og grønn sektor i stor grad står overfor de samme barrierene. Det gir et godt utgangspunkt for videre samarbeid om å utvikle nye verdikjeder og øke verdiskapingen fra ressursene vi allerede har tilgjengelig.

Det avgjørende spørsmålet videre er derfor: Hva skal vi samle oss om først, hvem må være med, og hvem tar initiativet?